Restaurant
og Catering

En unik plassering, midt i hjertet av Kristiansund og Kristiansund småbåthavn

Kontakt oss

Plassert i historiske omgivelser

Vår restaurant ligger på et oppbygd skjær full av historie, hvor mat og drikke kan nytes i maritime omgivelser. Menyene er bygget på nordiske smaker og lokale råvarer, laget av kokker med lidenskap for yrket. 

Vår historie

Skrevet av Sverre J. Svendsen og Odd W. Williamsen ved Nordmøre museum.

Kranaskjæret ble anlagt som en viktig del av Kristiansunds første skipsverft, Nedre Vaagens Verft (Nerkrana) i 1787. Her bygde de små og store seilskip i tre; jakter og brigger. Før dette ble området her brukt til jekteoppsett. Det betyr at båtene ble satt på land for vedlikehold når de ikke var i bruk. De ble dratt på land på trestokker.

Etter at verftet var utbygd ble fartøyene fortøyd til denne holmen og den ble brukt som brabenk til kjølhaling av skip. Man var avhengig av å ha fortøynings-ringer fastboltet i fjell til hjelp. Det har vært fire gangspill på skjæret, som kraftkilde til krenging av skip og til mastebukken, etter tredemølleprinsippet (eller «hestevandring»). Arbeidsfolket sto på flåter rundt det krengede skipet. Skipet måtte naturligvis være helt tømt.

Det har vært fire gangspill på skjæret, som kraftkilde til krenging av skip og til mastebukken, etter tredemølleprinsippet (eller «hestevandring»).

Brabenken er bolverket eller trekaia rundt holmen eller skjæret. Å bra(de) kan også bety å tjære-bre, dvs. bunnsmøre. Det første store oppdraget det nye verftet fikk, var reparasjonen av et russisk admiralskip. Sommeren 1788 seilte en eskadre av russiske krigsskip som var nybygd i Arkhangelsk forbi Nordmørskysten på vei mot St.Petersburg, der de skulle stasjoneres i den Baltiske Flåte. Det var 7 skip; 5 linjeskip og 2 fregatter. Admiralskipet grunnstøtte i skodda ved Smøla 5. august. Roret ble revet av og det ble store skader på kjølen. De seks andre skipene kunne fortsette som planlagt, men «Linjeskip nr. 9» ble slept til Kristiansund for reparasjon. Det var heftig diskusjon om verftet her kunne makte oppgaven og om det var ønskelig at mannskapet på 700 mann skulle innkvarteres her et års tid mens jobben ble gjort. Byens folketall var på bare 1400 innbyggere før besøket kom. Alle måtte innkvarteres privat eller på brygger. Dette var profesjonelle soldater fra mange europeiske land, bare øverste befal var russiske adelsmenn. Blant mannskapet var det også et profesjonelt musikkorps! De spilte rundt om i byen på russiske festdager. Guttungene Wilhelm F. K. Christie og John Moses, seinere kjent fra Riksforsamlingen på Eidsvoll 1814, bodde i nabolaget og fulgte spent med på arbeidet.

Skipet skulle seinere bli døpt «Maxim Ispovjednik», som betyr Maximus bekjenneren (skriftefar) eller abbed Max av Konstantinopel, en helgenkåret munk og forfatter som levde i Karthago i Nord-Afrika. Han døde i Georgia i Russland i år 662 og har alltid vært en viktig skikkelse i øst-romersk teologi.

Først i mars 1789, året etter grunnstøtingen, kunne skipet bli lagt inntil det nye bolverket på Kranaskjæret, for kjølhaling og reparasjon. Men kanonportene var ikke godt nok tettet, og skuta tok inn så mye vann at forsøket måtte avbrytes. Et par uker seinere lyktes det, sikkert også med hjelp av flere pumper. Denne måten å reparere skip på er i dag erstattet av slipp, tørrdokk eller flytedokk. Kranaskjæret ble oppgradert i 1865 og 1880. Da kom trekai og mastebukk på plass. Dette var ei enkel kran til bruk ved skifte av master. Nerkrana verft kunne kjølhale inntil seks mindre skip samtidig, når de også tok i bruk dagens «Vedkai». De hadde også flytende krengingsbolverk på flåter. Arbeidsstokken var på opptil 50 mann i mester Ole Mæhles tid, på slutten av 1800-tallet. Etter at Gassverket overtok området i 1906, ble Kranaskjæret brukt som kull-lager. Det har aldri stått hus på Kranaskjæret før dagens bygg sto ferdig i 2018.

Nordmøre museum logo